Den gode kaffen er ikke alene nok til å forklare den urbane kaffebarens suksess de siste tiår.
Kaffebarens utbredelse de senere år er et symptom på et samfunn i endring, ifølge førsteamanuensis Erling Dokk Holm ved Norges Markedshøyskole (NMH).
Han har studert kaffebaren som urbant element, og finner at dens framvekst fyller funksjoner som har manglet i byer og større steder.
Kaffe som tradisjon er både lang og et tydelig kulturelt og urbant element både i Europa og Norge, fra framveksten av ”coffeehouses” i England på 1700-tallet til den moderne kaféens utbredelse.

De seneste tiår har imidlertid antallet kaffebarer i byer og større steder økt betydelig og utviklet seg til sentrale steder i bybildet.
Mens det i Oslo var to-tre steder på tidlig 90-tall er det i dag flere hundre kaffebarer over hele byen, og den urbane kaffebaren er nå å finne i byer over hele landet.

Kaffen som serveres der er god og viktig, men bieffektene rundt kaffebar-besøket er trolig like sentrale for dens tiltrekning på et stadig større publikum, ifølge Dokk Holm.
Mens langt de fleste går sammen med andre på restaurant, kan en oppsøke kaffebaren og være alene med sin kaffe og laptop – og samtidig ha følelsen av å være sosial.
I en urbanisert og travel hverdag der flere lever alene og på farten, er det sosialt enklere å stikke innom en kaffebar på egen hånd, og uten at en oppfattes påfallende ensom.
Kaffebaren representer en sosialitet der en ikke trenger snakke med – men likevel er omgitt av – andre.
Samtidig som kaffebaren ofte kan gi en følelse av litt luksus og kvalitetsopplevelser i hverdagen, er den samtidig åpen og uformell i design og utforming, mener han.

Den er lys og åpen, og en kan se baristaene som lager kaffen. Det hersker ofte en type uformell vennskapelighet der baristaen og de ansatte er sentrale for en god stemning der folk føler seg hjemme på en komfortabel måte, sier Dokk Holm. Med et design som svar på dagens sosiale liv, bidrar den til å bryte ned differenser mellom høy- og lavkultur og mellom konsument-produsent.

Kaffebarens interiør representerer også en internasjonalt designet typologi som gjør den til en unik institusjon i det urbane livet: Store vinduer ”kobler gjestene på” gaten og tilfredsstiller behovet for å tilhøre byen og dens bevegelser. Forholdet inne – ute viskes ut.
Store vinduer gjør også at en enkelt kan ”sjekke ut” kaffebaren, uten å måtte gå inn – noe som enkelte gir uttrykk for kan være viktig, sier Dokk Holm, som har skrevet boken ”Coffee and the City – Towards a Soft Urbanity” på bakgrunn av de intervjuer han har gjennomført blant kaffebarens gjester.

Kaffebaren bidrar også til å bryte ned forholdet mellom det globale og det lokale. For samtidig som kaffebarens interiør kan være internasjonalt gjenkjennelig og kaffe er et globalt fenomen, får den enkelte kaffebar oftest preg av det stedet den er etablert på og gir den lokal identitet.
Samtidig gir også kaffebaren den enkelte bydel identitet og dens innbyggere opplevelse av ”den personlige byen”.
”Kort vei til kaffebar” er i så måte ofte å finne i dagens boligannonser for å vise områdets egen identitet og lokke boligkjøpere på visning der.
Som urbant element fremstår kaffebaren også som litt romantisk, mer autentisk og litt mindre kommersiell enn mange andre urbane virksomheter – der det ofte gjelder å få besøkende til å legge igjen mest mulig penger.
Med et par tikroner til en kopp kaffe kan en sitte så lenge en ønsker.

Kaffebaren fremstår gjerne mer idealistisk motivert der det for eiere og barista snarere er den genuine interessen for kaffen som er drivkraften, enn utelukkende å bli rik, fremholder Dokk Holm.

Mens det urbane bylivet gjerne oppfattes som kjølig og i stadig sterkere grad av personligfisert, er kaffebaren et urbant element som gjør byen både varmere og mykere, og som gir følelse av autensitet, kvalitet og tilhørlighet.

Kaffebaren er i dag en måte å ”være i verden” på. Den representerer en spennende samfunnskulturell endring som oftest oppstår først på gateplan, sier Erling Dokk Holm – som og også selv gjerne stikker innom den lokale kaffebaren på vei til jobben…

Tekst: Robin Stenersen, Cox Oslo