Man regner med at skikken med å kombinere kaffe med sukker oppsto i Tyrkia allerede på midten av 1400-tallet. Opprinnelig var sukker en meget eksklusiv vare. Det kom til Europa via Maurerne da de inntok Spania på 8-900-tallet. Sukkeret ble da importert fra India og Midtøsten, og var særdeles kostbart.

Sukker ble også lenge kalt «det hvite gull». Utover på 1400-tallet ble produksjonen av sukkeret effektivisert, og Christofer Columbus tok med seg sukkerrør på sin reise til «den nye verden» i 1493. Det ble starten på en enorm sukkerproduksjon i mange områder i Sør-Amerika. Det gjorde sukker som råvare både rimeligere og mer tilgjengelig.

Frem til 1841 ble det solgt i løsvekt, enten som kandis som er en type sukker som består av store, gulhvite eller gulbrune krystaller av rørsukker, eller som farin som er raffinert og finmalt. Kandissukker oppstår ved langsom krystallisering når sukker raffineres, mens farin er «kornete». Både farin og den enda mer finmalte varianten melis har lett for å klumpe seg, spesielt hvis de utsettes for temperatursvingninger eller fuktighet.

Derfor var det en banebrytende oppfinnelse som ble gjort av den tsjekkiske sukkerfabrikanten Jakob Rad i 1841. Da hans kone skadet seg i hånden mens hun holdt på å skjære strøsukker ut av en sukkerblokk, fikk han ideen til å lage sukker i små, tilskjærte biter. Rad klarte etter hvert å produsere biter som hver inneholdt 4 gram, det samme som en teskje.

Det er også det samme som sukkerbiten mange bruker til en kopp kaffe i dag.