Tidlig på året ser vi artene med de korte tungene. Da er det ikke så mye som blomstrer og for at det skal skje en bestøvning må insektene kunne forsyne seg av alt som er fra selje, til hestehov og krokus. Da ser vi trehumle, steinhumle og jordhumle som alle forsyner seg av de åpne serveringsfatene til disse blomstene. Seinere på året ser vi arter med lange tunger.

Lushatthumla er den arten med som innehar rekorden. Hun kan ha en tunge som er lengre enn selve kroppslengden; hele 23 mm. De langtungede humlene er tilpasset planter som blomstrer med lange kronrør og dette er en av grunnene til at det er så viktig å ta vare på våre ville blomster i hele sitt mangfold. Mange av disse trenger nemlig slike humler for å bli bestøvet. Når et av disse insektene forsyner seg av en slik plante, stikker de den lange sugesnabelen sin ned i blomstens nektarbeger. Det blir forresten ikke helt riktig å si sugesnabel, ettersom hun ligner mer på en katt som lepjer i seg melk når hun spiser, bare at slikketungen sitter ytterst på den lange, hule munn-delen. Litt lengre fremme i blomstens kronrør ligger tyrihjelmens arr og støvbærere. Når humlene forsyner seg av blomstenes nektar får de pollen på kroppen og kryssbestøver planten.

Det finnes også en liten skurk blant humlene våre. Hun tar seg ikke bryet med å gå den opplagte, dog kronglete veien til godsakene i slike blomster. Tyvhumlen har altfor kort tunge til å kunne nå frem til nektaren, men har imidlertid kraftige kjever. Med disse lager den hull i blomsten like ved nektarbassenget og forsyner seg gjennom åpningen uten å bidra til bestøvningen. Hullet den lager kan brukes på nytt og på nytt også av andre humler.

Tyvhumla biter hull i andre blomster med lange blomsterkronrør, og er på den måten en slags generalist som kan forsyne seg frekt og freidig av mange slags planter. Tidlig på våren er det en tommelfingerregel at humlene som er ute og flyr da har korte tunger og kan slikke opp nektar fra flere ulike blomster, disse er da også generalister, mens lengre utpå sommeren kommer arter med lange tunger som er mer tilpasset en enkelt art slik som for eksempel lushatthumla og kløverhumla. Fordelen med en slik tilpasning er at sannsynligheten for at plantens bestøver besøker et nytt individ av samme art stor, ulempen er at bestøvingen er avhengig av akkurat disse artene pollinerende insekter.

Hvis du ser for deg at du skal kaste en ball oppi en bøtte, så får du med en generalist flere baller å kaste, mens hvis du er en spesialist har du færre baller, men du får stå mye nærmere bøtta. Det intrikate samspillet mellom blomsterplanter og pollinatorer har tatt millioner av år og utvikle og dette er en av mange grunner til at vi trenger alle de 34 humleartene våre fra den rocka steinhumlen til lushatthumla med kjempetungen.

Hvis du vil ha besøk av humler med lange tunger er salvie, erte- og bønneplanter samt blomkarse fine planter å ha i hagen eller i blomsterkasser.

Langtungede humler du kan se i skråningen bak Joh. Johannsons kaffebrenneri er åkerhumle, hagehumle og bakkehumle.